• ser framover: Etter å ha blitt livstruende skadet, og mistet det venstre beinet i Afghanistan, måtte Kjetil Bragstad kjempe nesten åtte år mot Statens Pensjonskasse før han fikk utbetalt full erstatning. N
  • protese: Bragstad må bytte protese før han skal benytte piggekjelka. Noen dager er han også avhengig av rullestol, og må bo i en tilpasset bolig.
  • spent: Før testløpet i bakkene opp mot Savalen, hadde Kjetil og kjelka fire timer sammen på landeveien. Om han føler at han mestrer langrenn på kjelke, kan det hende han vil satse.
  • oppmuntring: Lars Berger (t.h.) er landslagstrener for de syns- og bevegelseshemmede. I framtiden får han kanskje Kjetil Bragstad som elev.
  • SER framover: Kjetil Bragstad fotografert på sommerskiskole på Savalen.
    FOTO: Thomas Tolfsen-Strandby

Høstlufta er kvass og skylaget dekker de høyeste toppene. I bunnen av bakkene opp mot Savalen er en flokk skiløpere fra sommerskiskolen for syns- og bevegelseshemmede i ferd med å varme opp til testløp på hjul. Fem kilometer med bratt asfalt venter utøverne.

– Skal du begynne her, eller lenger opp?

Kjetil Bragstad myser et øyeblikk oppover den første kneika, før svaret kommer kontant.

– Jeg begynner her.

Les også: Kjetil Bragstad får erstatning

For de fleste med fire timers erfaring på piggkjelke, ville spørsmålet vært relevant. Men Kjetil Bragstad har kjempet tøffere kamper.

Høsten 2015 kom endelig eks-soldaten til enighet med Statens pensjonskasse om et erstatningsoppgjør, nesten åtte år etter at han ble livstruende skadet og måtte amputere beinet under tjeneste i Afghanistan.

Det var år som tæret.

Vegbomben

– Jeg måtte orientere meg på nytt i livet. Hva er mulig fysisk? Hva er mulig jobbmessig? Og i den prosessen måtte jeg forhandle med Statens Pensjonskasse. Det var en hestehandel. Det handlet om resten av livet. Det var tungt psykisk, og jeg ble utfordra på mange måter, sier Bragstad.

Det er en lang veg fra fjellandskapet på Savalen til de karrige strøkene nord i Afghanistan. Drømmen om å tjenestegjøre i Forsvaret hadde han helt fra guttedagene i Stange-bygda.

– Jeg følte en plikt til å tjene landet, samt bidra til fellesskapet, sier Bragstad.

I november 2007 var han tilbake i krigssonen for andre gang. Bragstad var 20 år, og i startgropa på det som forhåpentligvis skulle bli en lang karriere med flagget på skuldra.

Les også: Stange-soldat til sak mot Staten

Men under en kveldstur til skytebanen, kjørte den upansrede Toyota Land Cruiseren med Bragstad og kameraten Kristoffer Sørli Jørgensen på en vegbombe. Sørli Jørgensen ble drept momentant. Bragstad ble hardt skadet i brystet og beina. Han overvant døden, men venstre bein måtte ofres.

– Det er ikke all verden jeg husker fra selve hendelsen. Jeg husker at jeg våknet på operasjonsbordet i Afghanistan, samt perioden etterpå hvor jeg lå på sykehus, erindrer Bragstad.

Etter hjemkomst ventet en ny og tøff kamp. På rehabilitering på Sunnaas så Bragstad en dokumentar om veteraner fra Libanon som slet med å få oppfølging og erstatning i ettertid. Han regnet med at det hørte fortiden til, men skulle snart møte de samme problemene.

– Jeg opplevde at Statens pensjonskasse prøvde å kutte i alle ledd, og de viste liten forståelse for hvilke økonomiske konsekvenser det vil si å få et handikap, forteller han.

bok om herskerteknikk

Etter et av møtene med pensjonskassa, kjøpte han en bok om hersketeknikker av Berit Ås.

– De fikk meg til å føle skam, men i boka kjente jeg igjen mye av det jeg hadde opplevd. sier Bragstad.

Først da advokatfirmaet Schjødt tok over saken og Bragstad stevnet Staten for retten, fikk saken en avslutning i oktober i fjor. Noen dager før første rettsdag fikk han tilbud om mekling fra Statens Pensjonskasse.

– De hadde sagt hele vegen at de ikke var interessert i mekling. Men de ombestemte seg. De skjønte nok at jeg var godt forberedt. Jeg satt og øvde meg på hva jeg skulle si, forberedte meg på hva de kunne komme med.

Dermed var årene med uvisshet over. Men den første reaksjonen var ikke glede.

Les også: Hedret krigsveteraner

– Jeg følte det ikke så lett som først antatt. Jeg følte meg tom, og at jeg hadde mista mye av meg selv i prosessen. Jeg sådde tvil om meg selv og mistet mye selvrespekt. Jeg måtte legge meg ned på deres nivå. Det var uverdig.

Hva sier statens pensjonskasse?

I Statens pensjonskasse ønsker de ikke å uttale seg konkret om Bragstad, men forteller på generelt grunnlag at de er opptatt av at skadde veteraner skal få så god hjelp som mulig, men at det kan variere hvor lang tid det tar å få saken ferdigbehandlet.

– Erstatningen skal blant annet dekke framtidig inntektstap. Vi er derfor avhengige av å kunne si med noenlunde sikkerhet hva som vil være skadelidtes permanente uførhet, skriver juridisk direktør Rune H. Kristoffersen.

Han mener de har tilstrekkelige rutiner for å håndtere denne typen saker.

– Vi mener vi har gode prosedyrer slik at riktig erstatning blir utbetalt til rett tid. Vi er av den oppfatning at de fleste saker blir løst på en måte som skadelidte og SPK er fornøyde med, selv om det noen ganger tar lang tid før alle brikkene kommer på plass, skriver Kristoffersen.

På Savalen har Bragstad blikket hevet inn i framtida og har lagt fortida delvis bak seg. Han forteller om følelsen av å gjøre som han vil.

– Det var første gangen i vinter jeg deltok i Ridderrennet. Jeg turte ikke før. Jeg måtte ikke vise meg for sterk, og visste Statens Pensjonskasse ville bruke det mot meg. Jeg var veldig bevisst under hele prosessen, og det satte begrensninger for hverdagen, forteller Bragstad.

Det er også første gang han deltar på sommerskiskolen i regi av Hedmark skikrets og Skiforbundet. Trening har alltid vært viktig for stangesokningen, og på sommerstid sitter han mye på sykkelsetet. Men på vinteren har han lett etter en passende aktivitet.

– Først prøvde jeg vanlig langrenn, men jeg fikk litt problemer med at protesen glapp taket. De fleste former for sittende aktiviteter ønsket jeg å holde meg unna. Men med årene er ikke slike ting så viktig lenger, sier han.

– Om jeg ser at jeg klarer å mestre idretten, samt at tiden ellers strekker til, så blir nok målet landslaget.

Derfor har han også gått til anskaffelse av en piggekjelke med hjul. Før skiskolen på Savalen hadde han og kjelka fire timer sammen på landeveien. Han innrømmer at det ble en tøff batalje opp bakkene.

– I starten var det helt forferdelig, og det er ofte man tenker midt i, hvorfor gidder man dette? Men så er det den følelsen etterpå.

På toppen gjenforenes han også med en gammel kjenning. Tidligere skiskytter Lars Berger er landslagstrener for de syns- og hørselshemmede, og er også med på samlingen.

– Det er en kraftprøve å pigge opp her, anerkjenner Berger.

Bragstad lyser opp. De to møttes første gang under Ridderrennet i vinter.

– Lars fulgte meg inn de siste kilometerne, og ga meg en skikkelig selvtillitsboost, forklarer Bragstad.

– Og bremsene dine fungerte ikke nå? Hvordan gikk det i utforbakken da? undrer Berger.

– Jeg satset på at det gikk bra, og det gjorde det, svarer Bragstad.

I framtida ønsker han selv å hjelpe og motivere andre, men på en annen arena enn i skisporet. Kampen mot Statens pensjonskasse har ført ham tilbake på skolebenken, og i høst begynner han på jusstudiene ved Universitetet i Oslo.

– Jeg har aldri før vært særlig interessert i juss, så interessen har definitivt kommet som en konsekvens av det, sier Bragstad.

– Jeg følte at mange ikke forsto hvordan det var å sitte som skadelidt i en slik situasjon, og jeg tror mange saksbehandlere og advokater mangler en del forståelse og burde sette seg bedre inn i den skadelidtes situasjon. Jeg håper jeg kan bruke både min erfaring og kompetansen jeg oppnår til å bistå andre i lignende situasjoner og til å påvirke systemet, sier Bragstad.

Det begynner å bli tomt med folk i målområdet på bakketoppen på Savalen. Bragstad laster kjelka inn i en bil og kaster innpå en energibar.

Han kan endelig strekke seg etter nye mål. Men innimellom hjemsøkes han av minnene fra Meymaneh.

– Jeg tenker fra tid til annen tilbake til hvordan jeg var på det tidspunktet. Da tenker jeg mest på holdninger og personlighet. Jeg føler ofte at mye av det jeg har vært gjennom har gjort at jeg har endret meg en del fra den jeg var. Det synes jeg er leit på enkelte områder. Samtidig kan en kanskje si jeg er blitt mer virkelighetsorientert i forhold til hvordan jeg ser på verden og livet, hvilket jo også har sine positive sider.

Og det mest positive av alt:

– Nå føler jeg meg friere enn jeg noen gang har gjort.

Klikk for kommentarer
Vi inviterer deg til å dele informasjon, argumenter og synspunkter. Vi ønsker fullt navn, noe som gjøre det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på våre nettsider. Falske profiler blir utestengt. Vi setter pris på at du holder en saklig og respektfull tone. Husk at mange leser det du skriver. Vennlig hilsen redaksjonen. Les mer om vår moderering ->her
Facebook-kommentarer:

Våre journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.