• PÅ Sykehjem: Her er Svein Galgum fotografert sammen med sine barnebarn på farsdagen 10. november 2013 mens han bodde på sykehjemmet. FOTO: Privat
  • EN BRA MANN: Dette bildet av Svein er fra før han ble syk.FOTO: Privat
  • MANGE FLASKER: Disse flaskene ble funnet i leiligheten den formiddagen Svein Galgum ble funnet død.FOTO: Privat

«Nei, jeg er veldig, veldig bekymret for dette, og gruer meg til å se hvordan dette ender! Jeg håper til det siste at en eller annen tar til fornuft slik at pappa fortsatt blir boende i trygge omgivelser med døgnbemanning!»

E-posten Eva-Beate Galgum sender til Ottestad helse- og omsorgssenter den 6. oktober 2014 kan ikke misforstås.

Mailen er sendt av en desperat datter som forsøker å forhindre det som nå er i ferd med å skje. Forsøker å forhindre at hennes pappa, Svein Galgum, skal flytte til egen leilighet, og ut av institusjonen han har bodd i siden 2008, da han mistet samtykkekompetansen sin. Altså sin egen bestemmelsesrett om hvor han kan bo.

Stange komune: Vi vil endre praksis I lignende saker.

Fram til Svein Galgum faktisk flytter inn i egen leilighet 6. januar 2015, og helt fram til sin død den 14. januar det året, skal det komme mange flere mailer fra Eva-Beate. Mange flere bekymringer om at pappaen som hun er så glad i, ikke kommer til å klare seg alene.

Mange spørsmål

Det er flere spørsmål som reiser seg i denne saken. En ting er den vurderingen som ble gjort da Svein Galgum fikk tilbake samtykkekompetansen og dermed lot ham få lov til å bestemme hvor han skulle bo. En annen ting er den oppfølgingen han fikk da han gikk fra institusjonsplass til egen leilighet. Dokumenter HA har fått tilgang til, viser at representanter fra det kommunale hjelpeapparatet var i kontakt med Svein Galgum to ganger etter at han flyttet inn i sin egen leilighet 6. januar og fram til han ble funnet død åtte dager senere. De siste seks dagene hadde det kommunale hjelpeapparatet ingen kontakt med ham.

Riktignok gjorde hjelpeapparatet to forsøk på å komme i kontakt med ham: Én gang ved å banke på døra og én gang ved å ringe. Da Svein Galgum ikke åpnet eller tok telefonen, gjorde de ikke noe mer for å oppnå kontakt eller undersøke hans tilstand.

Den 14. januar ble han funnet død i en lenestol i stua. Leiligheten var et preget sted med sju tomme spritflasker, og hvor det så ut som den eneste maten han hadde spist var fra en åpen pakke med pølser som lå på kjøkkenbenken. En pakke hvor det manglet én pølse.

Svein Galgum kom rett fra et tre ukers opphold på Solgården i Spania da han flyttet inn i sin egen leilighet, og dagen han ble funnet, hadde han ifølge hans døtre på seg de samme klærne som han hadde da han flyttet inn. I lommen hadde han en krøllete euroseddel.

Svein Galgums fastlege, Sindre Hallem, som senere skriver en rapport til Fylkeslegen om det som skjedde, karakteriserer i sin rapport leiligheten som et sted hvor «alle hverdagsstrukturer virker å ha blitt utslettet».

Leaving Las Vegas

I filmen «Leaving Las Vegas» tar hovedpersonen spilt av Nicolas Cage en beslutning om å reise til Las Vegas og drikke seg i hjel.

Det er en beslutning som ingen kan nektes. Så lenge du er ved dine fulle fem, kan du velge å forfalle frivillig. Du kan velge å nekte å motta helsehjelp, velge å gi blaffen i egen hygiene, og du kan velge hvor du selv skal bo. Regelverket og personvernet er meget strengt på dette området, og har også blitt ytterligere skjerpet de siste årene.

Svein Galgum mistet sin samtykkekompetanse og sin rett til å velge bosted så langt tilbake som i 2008. Han var diagnostisert med frontallappdemens, og hadde etter et intervju i 2008 en «klar patologisk skår», hvor han skåret aller dårligst på vurderingsevne og innsikt.

I 2009 flyttet han ut av sykehjemmet, men etter en periode med flere hendelser mistet han på nytt samtykkekompetansen i valg av bosted, og han ble flyttet på sykehjem igjen.

I 2014 begynte han å uttrykke et ønske om å flytte i egen leilighet igjen. I forbindelse med dette, ble spørsmålet om samtykkekompetanse tatt opp igjen.

En overlege på alderspsykiatrisk avdeling på Sanderud gjorde en ny vurdering av Svein Galgum og skrev følgende i sin konklusjon:

«Pasienten synes uten tvil å ha profittert på opphold i sykehjem. Der har han vært sikret et adekvat kosthold, tilstrekkelig hvile og et minimalt inntak av alkohol. Hans kognitive funksjon synes åpenbart å ha bedret seg. Undertegnede vurderer pasienten som samtykkekompetent mht. flytting til egen bolig», skriver overlegen.

Også psykiatrisk sykepleier, avdelingsleder og tilsynslege ved Ottestad helse- og omsorgssenter mente Galgum var samtykkekompetent.

Frikjent av fylkeslegen

Fylkeslegen som har vurdert dette spørsmålet, kommer også fram til at Stange kommune ikke kan lastes for å ha gitt samtykkekompetansen tilbake til Svein Galgum:

«Det å holde tilbake en person i institusjon er et alvorlig inngrep i vedkommendes integritet. Selv om en slik tilbakeholdelse kan anses både ønskelig og også nødvendig for å skjerme vedkommende mot helsemessige skader og uverdige situasjoner som følge av for eksempel ukritisk alkoholinntak, gir det ikke grunnlag for å holde vedkommende tilbake dersom det vurderes at personen har innsikt i sin situasjon og kan ta konsekvensene av sine valg. Pasienten ble funnet livløs i lenestolen etter få dager hjemme, med tegn rundt seg som tydet på at han hadde drukket alkohol, spist minimalt, ikke skiftet klær eller ivaretatt personlig hygiene. Det er Fylkesmannens vurdering at pasienten nok ikke fullt ut tok inn over seg utfordringene når det gjaldt alkoholproblemet sitt, selv om han framsto i samtaler som han hadde innsikt og forsto konsekvensene av sine valg. Det at det er en fare for tilbakefall kan imidlertid, slik fylkesmannen ser det, ikke gi grunnlag for å si at pasienten ikke hadde nødvendig samtykkekompetanse i spørsmål om valg av bosted, og man kan ikke vurdere en persons beslutningskompetanse bare ut ifra om det vil sikre personens velferd», skriver Fylkesmannen blant annet.

Fylkesmannen mener altså Stange kommune fulgte loven da de ga tilbake samtykkekompetansen til Svein Galgum og lot ham bestemme at han ville flytte for seg selv.

Og kanskje var det også slik at Svein visste hva han gjorde da han flyttet ut av sykehjemmet, og kanskje ville han at det som skjedde i leiligheten de siste åtte dagene av livet skulle skje? De svarene får vi aldri, men det finnes nok av folk som fortsatt tviler på at det var greit at Svein skulle få bestemme hvor han skulle få bo, og i alle fall om det var riktig av Stange kommune å la ham flytte fra sykehjem til leilighet uten særlig oppfølging eller overgang.

Legen og vergen

Odd Willy Løvbakke var vergen til Svein Galgum og er blant dem som er meget kritisk til hva som skjedde. I et brev han har skrevet til Fylkesmannen beskriver han prosessen som skjedde rundt samtykkeerklæringen i svært negative ordelag.

Han synes det var «oppsiktsvekkende» at Galgum fikk tilbakeført samtykkekompetansen uten at han som verge verken hadde blitt informert eller involvert.

«På dette tidspunktet fikk jeg nok en bekreftelse på mine mistanker om at denne prosessen skulle gjennomføres uten for mye innblanding og innvendinger fra verge og nærmeste pårørende», skriver Løvbakke.

Avslutningsvis skriver Løvbakke følgende:

«Det at han nå skulle tilbakeføres til egen boenhet uten noe som helst systematisk støtteapparat syntes for meg som meget uforsvarlig».

HA har vært i kontakt med Løvbakke. Han ønsker ikke å uttale seg mer om saken, men står inne for det han skrev den gangen også i dag.

Pasient- og brukerombudet stiller også spørsmål rundt forsvarligheten til Stange kommune i denne saken.

I sin uttalelse vedrørende tilsynssaken viser de til pasientjournalen til Svein Galgum – at han fikk diagnosen frontotemporallappdemens, og tidligere undersøkelser av Galgum. De skriver at Galgum nok ikke passet helt inn i et ordinær sykehjemsavdeling og at «en eventuell flytting burde imidlertid ikke vært til et lavere omsorgsnivå, men til en institusjon med kompetanse på denne type demens. Døtrene bekymret seg sterkt for hva som kunne skje ved en utskrivelse til egen bolig uten døgnbemannet omsorg, men opplevde i liten grad å bli lyttet til av kommunen».

Avslutningsvis skriver Pasient- og brukerombudet følgende:

«På bakgrunn av de grundige utredninger pasienten gjennomgikk ved Sanderud sykehus i 2008 og 2010, og med de alvorlige diagnoser som ble stilt, spør vi om den medisinske utredningen av hans samtykkekompetanse i 2014 var forsvarlig».

Også Svein Galgums fastlege, Sindre Hallem, er sterkt kritisk til Stange kommune. I sin uttalelse til Fylkesmannen i forbindelse med tilsynssaken mot Stange kommune skriver Hallem om en samtale han hadde med Galgum et par måneder før han flyttet inn i egen leilighet:

«Han har ikke god oversikt over tidligere historie. Han virker lite kritisk til farene og utfordringene med å bo alene. Han har en hel samtale med meg og kommenterer da han går at han ikke kjenner meg», skriver Hallem.

Avslutningsvis gir Hallem følgende vurdering av saken:

«Det kan godt være han var samtykkekompetent. At faren var stor for at han skulle begynne å drikke er ikke grunn for å holde folk i sykehjem. Men hans tilstand ved ankomst og utviklingen han hadde på sykehjemmet, viste at det var rett sted for ham. Han hadde tidligere også litt vidløftige planer – flytte til Cuba – nå skulle han flytte til Spania. Jeg markerte min store skepsis til dette. Jeg mener spørsmålet en må stille seg er om de ansvarlige ga ham næring til flyttetankene og planene eller om de motarbeidet dem da de ut fra medisinsk og pleiemessig vurdering absolutt ikke burde stimulere det. Han hadde et godt tilbud han hadde nytte av. Man burde etter mitt skjønn gjort mer for å beskytte ham mot seg selv og sine tanker som sannsynligvis ble hans bane».

HA har vært i kontakt med Hallem. Han mener uttalelsene han skrev i rapporten er dekkende for hvordan han ser og så på denne saken og har ingen problemer med at vi bruker uttalelsene i denne reportasjen. HA understreker her at han er løst fra taushetsplikten av Galgums pårørende.

Fylkeslegen kritiserer

Hva med fylkeslegen som har sett på denne saken med objektive øyne? Ja, de frifinner Stange kommune for å ha gitt Svein Galgum samtykkekompetansen tilbake, men de frifinner ikke kommunen for den jobben de gjorde etter at Galgum flyttet ut av sykehjemmet og inn i egen leilighet.

Fylkeslegen skriver i sitt vedtak at Stange kommune blant annet har brudd på § 4–1 av helse- og omsorgstjenesteloven som omhandler forsvarlighet. De skriver i sin begrunnelse for lovbruddet:

«Manglende risikoanalyse og tiltaksplan for mulige hendelser ved flytting fra institusjon til egen bolig, herunder manglende oppfølging fra 12. januar til 14. januar da det ikke ble oppnådd kontakt på telefon og pasienten ikke møtte på Meierigården dagsenter som forventet».

I tillegg mener Fylkesmannen at følgende punkter ville vært en god praksis fra Tjenesteenhetens side:

• «Å sikre et forsvarlig tjenestetilbud ved å råde pasienten til å ta imot mer hjelp for å få bekreftet/avkreftet hans ferdigheter når det gjaldt matstell og praktiske gjøremål i leiligheten, som en oppfølging av god kartlegging på sykehjemmet etter å ha bodd på institusjon i flere år. Dette for å sikre at hans ferdigheter ble overført til hjemmet».

• «Å ta en ny vurdering av pasientens totalsituasjon umiddelbart ved hjemkomst fra Solgården, tre uker etter utflytting fra sykehjemmet, spesielt med tanke på pasientens historikk og diagnosene alkoholisme og kognitiv svikt».

• «Å oppfylle avtale om hjemmesykepleie to ganger per uke den første uken etter hjemkomst».

Fylkeslegen anser imidlertid ikke bruddene alvorlige nok til at saken sendes videre for vurdering av administrative reaksjoner fra Helsetilsynet.

Varslet om tragedien

Og så har vi døtrene. De som kanskje kjente Svein Galgum aller best.

Eva-Beate Galgum bor i Stange, men besøkte aldri faren sin de åtte dagene han rakk å bo for seg selv. Hun hadde en god grunn til det, ettersom hun lå på Rikshospitalet i perioden etter å ha fått transplantert nye lunger.

Fra sin sykeseng fortsatte hun imidlertid å sende sine bekymringsmeldinger. Som den e-posten hun skrev til Stange kommune 7. januar, dagen etter at Svein hadde flyttet inn for seg selv. Da vedla hun noen Facebook-oppdateringer fra Svein som viser at han er svært usikker på hvem han skal spørre om hjelp:

«Hvem kan han spørre om hjelp til de forskjellige ting? Det må dere da vel ha lagt plan for? Eller er pappa kanskje såpass dement at han har glemt hva som ble avtalt? Dette er dag 1 og han er allerede usikker. Jeg synes i alle fall det er veldig vondt og sårt å ligge på sykehus og lese dette», skriver hun.

Beate får følgende svar dagen etterpå:

«Jeg skjønner at dere er bekymret. Vi har hatt kontakt med Svein etter at han kom hjem og skal besøke ham denne uken. Hvis dere ønsker å prate med hjelpeapparatet kan dere henvende dere til Psykisk helseteam i Stange».

Eva-Beate skriver tilbake den 9. januar:

«Jeg har verken mulighet eller overskudd til å være særlig bekymret for andre enn meg selv her jeg ligger inne til høydose steoridbehandling for min andre avstøtning etter transplantasjonen. Og dere vet godt hvem vi mener har ansvaret for denne avgjørelsen om pappas flytting – derfor kommer jeg til å fortsette å opplyse dere om det jeg synes er bekymringsfullt. Psykisk helseteam i kommunen har jeg overhodet ingen kjennskap til. Og dere sa jo at dere ville følge opp og eventuelt ta ham inn igjen til avlastingsopphold ved behov».

Den aller siste mailen Eva-Beate sender til lederen av sykehjemmet på Ottestad sendes 14. januar klokken 16.34. Da er pappaen hennes funnet død tidligere på dagen:

«Ja, da må vi vel bare konkludere med at all denne elendigheten dere trumfet gjennom kun førte til at pappa døde alene og ensom. Fy faen! Jeg er så sint og bitter!!!!»

- Hadde ikke sjanse

I dag, halvannet år siden, er både hun og den andre datteren, Liv Sigrunn, fortsatt sinte og lei seg for det som skjedde.

På spørsmål om man ikke får lov til å forfalle med vilje, sier de at det skjønner det, men at de i denne saken mener pappaen aldri skulle fått tilbake bestemmelsesretten for hvor han skulle bo, og at han i alle fall skulle vært fulgt opp med et omfattende hjelpeapparat når han flyttet i egen leilighet.

De er klare på at de mener seg totalt overkjørt av Stange kommune i denne saken. De er klare på at de ikke fikk være med skikkelig i prosessen før pappaen fikk tilbake samtykkekompetansen. De skryter av hvordan Svein ble behandlet av pleierne gjennom hele sin sykdomsperiode, men er samtidig bitre på hvordan kommuneledelsen gjennomførte prosessen med utflytting. Deres sterke mistanke er at Svein ble oppmuntret til å flytte hjem fordi man da ville slippe å ha en krevende pasient som ikke helt «passet» inn på sykehjemmet.

– Han hadde slått seg til ro og profitterte veldig på «strenge» rutiner og forutsigbarhet. Pappaen vår var en flott mann, men han var syk. Jeg vil at det skal belyses at med hans historie, diagnose og hvordan denne utflyttingsprosessen ble gjennomført – så hadde han aldri en sjanse til å greie seg, sier Liv Sigrunn Galgum.

Hun er blank i øynene:

– Pappa døde ensom og redd. Det er utrolig vondt å tenke på.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00