Det var vel knapt noen av publikummerne som hadde hørt dette verket før, selv om det fremdeles ofte blir framført i den anglikanske kirken i påskeuka.

Verket var likevel forholdsvis lett tilgjengelig, og inneholdt både stor dramatikk og sorg. At alt dette kom til uttrykk er takket være dirigentene Håvard Forvemo og Heidi Granlund, som gjorde en strålende jobb med det store koret. Det hele ble framført med en treffende dynamikk som framhevet dramaet ved korset.

bra kunstnerisk nivå

Komponisten John Stainer var organist, og dermed fikk Vangs organist Nils Tore Enget en stor utfordring, noe han klarte med glans. Hele orgelets register brukes, med alt fra høye fløytetoner til en pedalsolo som inngang til en av bassresitativene, og volumet veksles likedan.

Koret sto blandet, som ga en fin dybde i klangen. Teksten var merkelig nok både på engelsk og norsk (sistnevnte i koralene), og i begge tilfellene klarte koret seg bra. Utfordringen lå egentlig mest i selve uttrykket. Det ble en myk form i «For så høyt har gud elsket verden», hvor sopranen klarte seg meget godt tross stor høyde. Særlig mot slutten, da dramatikken toppet seg i «Den korsfestedes bønn», ble det en vellykket avveksling mellom det myke og sterk dramatiske uttrykket.

Musikalske detaljer

De to solistene fikk hver sin rolle. Tenoren Knut Kristian Mohn sang på en nesten litt forsiktig, og dermed ydmyk måte, med sin skjøre og delikate vibrato. Det ga en flott kontrast mot bassen Alexander Nohr, som strålte med sin kraft og autoritet, og som virkelig fikk briljere med sitt store volum. De to hadde ingen statisk rolle, men gjorde sin innsats både fra galleriet og foran koret. I tillegg fikk de litt hjelp av tre modige og gode korsolister.

En artig vri i dette verket var publikums deltakelse på fem av koralene. Dirigentene tok dette seriøst, og brukte faktisk litt tid i starten av konserten for å øve med publikumet. Og tok det på strak arm, og bidro godt underveis.

Prikken over i-en i verket lå i de små, men viktige sekundene med stillhet underveis, som ga det hele et høytidelig preg.

Selv om det sies at Stainer selv synes dette verket var noe søppel, virket det slettes ikke som publikumet var enig. Tvert imot belønnet de med en mektig applaus.


Klikk for kommentarer
Vi inviterer deg til å dele informasjon, argumenter og synspunkter. Vi ønsker fullt navn, noe som gjøre det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på våre nettsider. Falske profiler blir utestengt. Vi setter pris på at du holder en saklig og respektfull tone. Husk at mange leser det du skriver. Vennlig hilsen redaksjonen. Les mer om vår moderering ->her
Facebook-kommentarer:

Våre journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.