Øystein Wiik nekter seg ikke mye når han hemningsløst kaster seg ut i sin egen ville verden. Tvert imot er han ganske ustoppelig i sin konstruksjon av gærne påfunn og riv ruskende tullete stunt. Egentlig er det underholdende å lese. Og jeg merker at det fenger på sitt vis, selv om sannsynlighet ikke er et aktuelt begrep i bøkene hans. Med «Dødsrytteren» har han tatt det skikkelig langt ut, kanskje fordi han ikke hadde så veldig mye å spinne på, så har han i stedet pøst på med alt som pøses kunne.

En stor del av handlingen utspiller seg blant nordkoreanere på Svalbard, der Wiik har konstruert noen grenseløse galninger. Det er ikke nødvendigvis et fiskemottak de drømmer om. Og Wiik kjører på, med det ene påfunnet mer heseblesende enn det andre. Men likevel tar det ikke helt tak denne gangen. Wiik kjenner knepene nå, og har god kontroll over formen. Men «Dødsrytteren» blir likevel ikke stående som noe høydepunkt, det blir for overfladisk denne gangen.

Terningkast: 4

Les også
Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00