Årets roman «De fortapte» er minst like sterk som de foregående, med det samme drivet i handlingen og kraften i språket. Og det er fortsatt harde vilkår for de innfødte på Finnskogen. Avfolking og fattigdom er grunnvilkår som de fleste er underkastet. Og det er ikke blitt lettere siden sist. Historien startet med «40 kalde bak månen» og deretter «Den hvite elgen». I årets bok bretter Adelheid Seyfarth Gulbrandsen igjen ut det helt brede lerretet, med et språk som gjør dette til en helt sentral og vesentlig hedmarksskildring.

Men samtidig er det et ordknapt folkeferd som framstilles, som sønnen som vender hjem til faren etter 40 år i Uniten. «Far hass satt der på samme plassen ved kjøkkenbordet som da sønnen dro, sa kun: Du skreiv ikke? Nei, svara sønnen, jeg hadde ikke noe å skrive om.»

Men om folket er fåmælt, er språket i romanen desto mer fargerikt. Det bidrar til å gjøre dette til en folkelivsskildring av de helt sjeldne.

Terningkast: 5

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00