Det selvbiografiske fundamentet for stoffet i «Mor, jeg vil hjem» er kjent fra forgjengeren «Biografi. Dikt og tekster» fra 2014. Utgangspunktet for begge bøkene er en sykdomshistorie som forfatteren ikke legger skjul på er hennes egen. Hovedpersonen i romanen har da også hennes eget navn. Forut for de to bøkene ligger en toårsperiode da Wenche-Britt Hagabakken fikk en rekke hjerneslag, fulgt av angst, smerte og depresjoner. I tillegg er begge bøkene knyttet til foreldrenes historie; farens historie i den første, og morens i den nye.

Spisser seg til

Siden sist har kampen mellom liv og død spisset seg kraftig til. Anslagene til en røff humor som var til stede i diktsamlingen, er det atskillig mindre av denne gangen. Men likevel er galgenhumoren fremdeles til stede og byr på tiltrengte luftehull.

«Jeg bare ble borte, avlyste livet mitt og takket for meg», heter det i en tidlig sekvens. «Ikke verst å bli 61, tenkte jeg, ikke alle som blir det.»

En egen kraft

Framfor alt er «Mor, jeg vil hjem» en roman om sorg og om tap. Det handler om sorgen over at livet har tatt en ny retning, sorgen over at alt raser utfor, over tapet av moren, og å tape seg selv og i perioder miste håpet om å finne seg igjen. Det handler om desperasjon og depresjon, angstfylte dager og mørke netter.

Jeg vet ikke om jeg har lest en roman med så mye naken smerte i seg. Men likevel er det en språklig kraft og et trøkk i framstillingen som aldri mister sin kraft. Og den gir framstillingen et driv og en glød som står opp mot de fundamentale tapsopplevelsene og den svarte sorgstemningen.

For det handler ikke bare om nederlag, men også om å mønstre kraft til å stå imot når raset går. Dermed skjer det paradoksale at denne romanen som kan framstå så mørk og dyster, likevel blir en fortelling om aldri å gi slipp, men alltid å stå imot tross alt. Slik blir dette også en seier for romanen.

Og selv om hovedpersonens historie er dramatisk og særegen, er det også en roman om angsten for tap som mange vil kunne kjenne seg igjen i. En blir trukket ubehagelig tett inn i hovedpersonens fall og forsøk på å reise seg igjen. Det er en opplevelse som fanger og griper med veldig kraft. Og jo visst er det smertefullt. Men det er lengselen etter livet, etter et annet liv, som virker sterkest.

Klikk for kommentarer
Vi inviterer deg til å dele informasjon, argumenter og synspunkter. Vi ønsker fullt navn, noe som gjøre det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på våre nettsider. Falske profiler blir utestengt. Vi setter pris på at du holder en saklig og respektfull tone. Husk at mange leser det du skriver. Vennlig hilsen redaksjonen. Les mer om vår moderering ->her
Facebook-kommentarer:

Våre journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.