Per Petterson utga et mesterverk av en roman i 2012. «Jeg nekter» er en fantastisk bok.

Med Bob Dylan sitert i forordet, og en direkte inngang i Pettersons mørke univers, legger forfatteren lista for resten av romanen. Det er noe med setningsoppbyggingen til Petterson, med lange og pulserende setninger. Det er poesi, og det skaper et kaotisk og desperat inntrykk i historien om de to barndomsvennene Jim og Tommy. Parallellhandlingen veksler mellom de to guttene, som ungdommer, og som voksne menn. Boka er altså ikke kronologisk, men tar for seg episoder fra 60 og 70-tallet, og datidens nåtid; 2006. Det er uhyre spennende å følge de to protagonistene i nåtid og fortid. «Jeg nekter» er rik på skildringer og konflikter. Historien skildrer vennskap som glir fra hverandre, familiekonflikter, personlige problemer, ungdomstid og gjensyn. Det er ikke mange forfattere som klarer å dra deg så dypt inn i handlingen som Petterson i denne romanen. Personlig fortærte jeg den som et rovdyr over en helg på hytta i vinter. Handlingsforløpet og dybden i boka skaper spenning og engasjement. Dette er en leseopplevelse du ikke bør være foruten.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00