For det er grusomme historier som fortelles i Lene Wold debutbok «Ære være mine døtre», med undertittelen «En fars fortelling om å drepe sitt eget barn». Det er en fortelling om æresdrap i Jordan. Og den er så vond å lese ikke minst fordi Lene Wold skriver godt, har nærhet til stoffet og skaper helt fra starten en følelse av troverdighet som ikke kan unngå å gripe sterkt.

I sjanger er det ei dokumentarbok, der forfatteren har tatt reportasjeformen i bruk, ved å kombinere intervjuer, skildringer og analyse. En av personene som opptrer, er hun selv, ikke bare som intervjuer, forteller og kommentator til det som skjer, men også for å formidle egen følelse av utrygghet.

I sekvenser benytter hun også en nærmest skjønnlitterær stil i skildringen av personer og situasjoner, som om det ikke er en journalist, men en nærmest allvitende forteller til stede. I forordet varsler hun at beskrivelsen av tanker, blikk og oppførsel også er basert på «hva vedkommende selv har sagt at han eller hun tenkte eller gjorde», men grepet virker likevel litt avstikkende.

engasjement

Hamar-jenta Lene Wold er utdannet journalist og samfunnsviter, har studert arabisk og jobbet blant annet for den britiske avisen The Independent. I fire år har hun arbeidet med boka hun nå debuterer med. Og hun legger ikke skjul på at det sterke engasjementet har vært drivkraften. Det er viljen til bidra til å skape en endring som synes å peke inn mot en kjerne.

Noe av styrken ved boka, er hvordan hun har greid å komme innpå en mann som har drept både en av side to døtre og sin egen mor for ærens skyld. I boka kalles han Rahman. Og gjennom samtalene med denne mannen ligger det grunnleggende spørsmålet: Hva foregår i hodet til et menneske som begår slike handlinger?

«Jeg har ingen forklaring», sier han i det siste intervjuet.

naken gru

Undervegs er mye forklart likevel. Men også noe får framstå uforklart, i naken gru. Som den innledende fortellingen om ei ung jente med mørkerøde sandaler, som blir gravet ned i et hull i bakken og steinet.

Noe av det som forfatteren konkluderer med, er at æresdrap ikke handler om islam, men om tradisjoner og lovverk. Og det kan både «utfordres og forandres», heter det. I så måte er dette også ei bok med et lite håp om endring.

Terningkast: 5

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00