Thorvald Steens «Det hvite badehuset» er både luftig, lett, sammensatt og lærerik. Iallfall øker den innsikten til en som står utenfor, om hva det vil si å være en person midt i livet med alvorlig muskelsvinn. Videre retter den blikket mot hvordan sykdommen påvirker omgivelsene, og nettopp dette siste gjør fortellingen til mer enn en selvbiografi. Romanen skildrer også historien om hvordan det norske samfunnet gjennom tida har taklet, og fortsatt anser, mennesker som på noe vis skiller seg ut fra normen.

Språket enkelt, elegant og dels poetisk, med metaforer som uttrykker sårhet så vel som styrke. Dessuten krydrer Thorvald Steen teksten med snert, selvironi og vare, vakre øyeblikk som varmer innimellom kynismen knyttet til den fysisk ganske skrøpelige kroppen han er oppvokst i og med. Det dreier seg om gamle løgner, unnvikelser og forstillelser. Helt til sannheten dukker opp og begynner å belyse både år som for lengst er forbi, og dagen i dag.

Terningkast: 5

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00