Aia kommer skremt fra skogen og forteller de voksne at «det er noe der». Noe udefinerbart, urovekkende. Skogen har nifse lyder, stikkende øyne, piskende hale og kvasse klør.

Tror du de voksne hører på henne? Tror du de klarer – for ikke å si prøver – å berolige Aia, trøste henne eller forklare? Nei.

Det er i det hele tatt lite støtte å finne i voksenpersonene i «Noe i skogen». De oppfører seg som en selvopptatt mobb som ikke lytter til ungene, før de plutselig kommer ut av bobla si – og overreagerer voldsomt, ja, faktisk selv blir til et skremmende, sjuhodet monster.

Widar Aspeli forteller ordknapt og rytmisk, med et eventyrs gjentakende oppbygning. Språket er godt, suggererende og enkelt. Her er drager og riddere, hester og mørk, kronglete skog. Mystisk illustrert av Kjersti Lofthaug, med begrenset fargepalett – det er for eksempel ikke et fnugg av grønt i denne skogen.

«Noe i skogen» framstår som ei tankevekkende lita bok, men hvis den skal passe for barn, vil den kreve at man snakker sammen om de følelsene den pirker borti. Hva gjør det med i utgangspunktet tillitsfulle barn (eller med oss alle, med verden?) når de som skal være trygge blir de truende?

Det mest urovekkende ved fortellingen er slutten. Når Aia opplever å ikke bli hørt, lærer hun å si at «det er ingenting» – ord som er en effektiv stopper for all dialog og kommunikasjon.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00