Beth Hart og hennes fantastiske band gikk på scenen til full applaus i det stappfulle lokalet. Alt satt som det skulle fra første låt og man fikk bakoversveis av Hart og gjengen.

Frysninger og rockefot

Musikken groovet fantastisk fint og musikerne Beth Hart hadde med seg la et grunnlag for soul og bluesrock-sangerinnen, som var som hogd inn i stein, bare mye mer livlig og sjelfullt.

Beth Hart knurret inn i mikrofonen så frysningene løp gjennom kroppen, bassen og trommene satt farten på rockefoten og gitaren slo hardt i magen. Gitaristen visste hvordan man skal behandle en Stratocaster for å få den til å låte. Det samme gjaldt Beth Hart når det kommer til kunsten å få et flygel til å låte rått og vilt. Alt var sterkt og sjelfullt. Det var den type musikk som borer seg gjennom kroppen din, som strømmet ut av høyttaleranlegget på Gregers.

Ser ut til å trives

Beth Hart sparte ikke på sjarmen eller showet. Amerikaneren begynte konserten ved å svinge seg heftig til rockens rytmer. På scenen var Hart hverdagslig, tøff og intim. Hun stile spørsmål til bandet om hvilken toneart låtene gikk i, pratet og så ut til å more seg. Det hele bidro til at man kunne komme tett innpå. Samtidig presterte hun voldsomt i både sang, pianospilling og gitarspill.

Todelt

Konserten på Gregers hadde en elektrisk del og en akustisk del. Disse to skiftene i uttrykk utfylte hverandre godt, og begge seansene hadde sine kvaliteter. Delen med fullsatt band hadde den enorme kraften og energien, som får knærne til å svikte under trykket av bluesrock og soul, mens den akustiske delen hvor hovedsakelig gitaristen og Beth Hart spilte på hver sin kassegitar, bød på en rørende sarthet og ærlighet.

Det skal sies at Beth Hart ikke sparte på kruttet her heller.

Det var litt rart at deler av publikum var såpass trauste og rolige, men det så ut til å komme seg med halvliterne.

Beth Hart på Gregers var en frigjørende, vill og leken konsert, solid og tøff som Mississippi river.

Terningkast: 6

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00