Jeg ser det er så utrolig mange som har donert penger til barnekreftforeningen og Stine Sofie-stiftelsen, dette er to ting man virkelig kan bruke pengene sine på og dette går absolutt til en bra sak. Alt for å få de søte små barna med uhelbredelige sykdommer til å få et bedre liv.

Men hva med de eldre, hva med eldreomsorgen? Er det noen som tenker at eldreomsorgen snart skulle fått litt mer oppmerksomhet? Jeg tenker spesielt på de stakkars gamle som sitter på sykehjem/bolig, sitter igjen hjemme alene og må klare seg selv, med både demens og Alzheimer, de som har mistet sin kjære mann/kone eller rett og slett ikke klarer å leve livet hjemme alene lenger.

Dette er mennesker som er byggeklossene for hvordan livene våre er, det er faktisk de eldre som har støpt denne grunnmuren vi har, er ikke dette noen vi også snart må ta vare på?

I løpet av min tid i jobb innen helsesektoren har jeg både sett og hørt mye, har jeg opplevd de friskeste 100-åringer til de deprimerte og slitne 80-åringer. Det finnes så mange skjebner der ute som også trenger det lille ekstra på slutten av livet.

Jeg har i dag satt meg ned med en bruker på jobb og ført en samtale over 20 minutter, fordi jeg tok meg tid til det, det ansiktet jeg sa «hadet» til og «ha en fin dag», det strålte av lykke, det handler om det lille ekstra, som betyr så ufattelig mye.

Jeg har all verden av omtanke og gode tanker til de små søte som lider av sykdommer, jeg ser opp til og har stor respekt for de pårørende som må følge barna sine på denne veien. Men jeg vil også at alle de eldre også skal få en verdig avslutning på livet. Ingen fortjener lunken mat, en stresset pleier som så vidt har tid til å si hei og hadet før den må reise videre. Ta deg to minutter ekstra, jeg lover deg at dagen din blir bedre, du har gjort noe for noen, som virkelig betyr noe.

Grunnen til at dette virkelig er noe jeg brenner for, er at en person som har vært min grunnmur siden jeg ble født, vært en støttespiller, og den som bestandig har tatt meg vel imot, uansett hva, støttet meg gjennom tykt og tynt, nå sitter på et sykehjem, med diagnosen Alzheimer. Min morfar er borte, selv om kroppen og sjelen hans lever, men meg husker han ikke lenger, alle minner og bilder er borte, dette er forferdelig. Min morfar, han er min helt, min grunnmur, og jeg elsker han.

Klikk for kommentarer
Vi inviterer deg til å dele informasjon, argumenter og synspunkter. Vi ønsker fullt navn, noe som gjøre det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på våre nettsider. Falske profiler blir utestengt. Vi setter pris på at du holder en saklig og respektfull tone. Husk at mange leser det du skriver. Vennlig hilsen redaksjonen. Les mer om vår moderering ->her
Facebook-kommentarer:

Våre journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.