Det betyr ikke, at vi ikke synes ulven bør ha en plass i norsk natur, men kostanden ved dagens rovdyr politikk er for høy for gårdbrukerne i vårt fylke.

Sauebønder i Hedmark har i sommer opplevd store og tragiske tap på grunn av ulv. Bestanden ligger nå i overkant av hva Stortinget har vedtatt, både i antall individ og antall ynglinger. På bakgrunn av dette kan det være nødvendig å redusere den norske ulvebestanden. Fylkesmennenes og rovviltnemndene vedtak om uttak av 47 ulv kommende høst/vinter er imidlertid så dramatisk at det er all grunn til bekymring, både hva angår ulvens framtid, og ikke minst fordi vedtaket vil innebære en opptrapping av konflikten mellom sauenæringen og rovdyrforkjemperne.

En rovdyrforvaltning basert på en akademisk øvelse av andre enn dem som lever av utmarka, og gården sin, er en sikker vei til steile fronter. Vi skal også ha en rovdyrforvaltning som trygger ulv, bjørn, jerv og gaupe, samtidig som vi skal drive et mer klimavennlig og bærekraftig jordbruk, og da må gårdbrukerne først få rammebetingelser som gjør dem i stand til å beskytte dyra sine. Vi må også ha en erstatningsordning mindre tilfeldig enn den som er i dag. «Folk flest» har lav kjennskap til hvor små marginer norske gårdsbruk driver på.

Stort sett er det mer på viljen og dugnadsånden enn profitt. Når et lam levert på Nortura veier 20 kilo, og kilosprisen er mindre enn 55 kroner, i tillegg er den nedadgående, sier det seg selv at gårdbrukeren ikke tåler store investeringer til å beskytte dem. Et ulveangrep som tar ut 20 lam, kan være avgjørende for økonomien på gården, fordi de andre sykdommene og ulykkene som rammer sau, kommer i tillegg. MDG har mål om en høyere norsk selvforsyningsgrad, og da må bruken av norske beiteressurser opp. I Hedmark har bruk av utmarksbeite sunket dramatisk, langt utenfor ulvesonen. I en sammenligning gjort av NIBIO mellom Hedmark, som er rovdyrfylke, og Hordaland, som ikke har rovdyr, viser både en markant nedgang av bruk av utmarksbeite, og en lavere ressursutnyttelse i Hedmark enn i Hordaland.

Verdikjeden for mat en den største kilden til utslipp av klimagasser i atmosfæren. Globalt utgjør verdikjeden for mat 40-60 prosent av totale klimagassutslipp mot 15 prosent fra personbiltransport. Utslipp fra produksjon av kunstgjødsel og pesticider, transport, og utslipp av metan fra ku og sau som ikke har tilgang på diversifisert fôr på beite, er de største kildene. Det vil si at skal vi gjøre store nødvendige kutt i CO2 utslippene knyttet til matproduksjonen vår, holder det ikke med å adressere hvor mye traktor bonden kjører. Vi må få en kortere verdikjede, med mat basert på de ressursene der vi bor. Derfor må gårdbrukernes rammebetingelser komme før vekst i rovdyrbestandene.

Når Norge nå skal skyte 47 ulv, er vi enige i at det er et feil inngrep i norsk natur, og artsmangfold. Styret i MDG Hedmark mener Stortinget på nytt må vurdere bestandsmål for antall individ/ynglinger, og om det i det hele tatt er mulig å opprettholde en klart definert ulvesone som medfører dyrets dødsdom når sonen krysses. Men rammebetingelsene gitt av sittende og tidligere regjeringer har ikke hatt fokus på andre løsninger og er dermed fanget i en politikk der en slik jakt som vekker sterke reaksjoner og med usikkert resultat i forhold til tap er deres eneste utvei. MDG Hedmark håper å kunne bidra slik at vi i fremtiden kan ha bedre, sikrere og mer artsvennlige løsninger på en vond og vanskelig konflikt.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00