Jeg heter Ola Nordigård`n og var så gjev en kar.

En odelsgutt jeg er.

Men jeg har fått en hjertenskjær.

som ikke kan glemme det som var.

Hun kan ikke glemme en gammel flamme.

Hva jeg enn gjør, blir resultatet det samme.

Så bare kall meg Knirk-Ola.

Jeg hopper etter Wirkola.

For Kari er blitt vraket. Jeg vil ikke si: «Pytt pytt».

Nei, jeg vil heller si:

«Du finner en ny melodi.

Jeg gir deg min hånd. Kom, start på nytt».

Hun samtykker, men hun kan ikke velge.

Av og til skjer det at hun kaller meg Helge.

Så bare kall meg Knirk-Ola.

Jeg hopper etter Wirkola.

Og når langs smale landeveier hånd i hånd vi går, hun stryker ømt mitt kinn, men tenker: «Kornets gyldne skinn, det minner meg sterkt om Helges hår».

Hun kan ikke vende en gammel vane.

I sitt neste liv, da vil hun være en svane.

Så bare kall meg Knirk-Ola.

Jeg hopper etter Wirkola.

Når det er dans på lokalet,

er vi fremdeles lojale.

Karis føtter følger meg.

Men blikket går en annen vei.

Vi sverger evig troskap, men hun bærer på et savn.

I pappas fjøs en stund

tok Kari seg en høneblund.

I søvne hun mumlet fyrens navn.

Men likevel skjønner jeg at hun bare

trofast vil være så vårt forhold vil vare.

Men kall meg bare Knirk-Ola.

Jeg hopper etter Wirkola.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00