Mange opplever et enormt kroppspress i dagens samfunn. Idealet er tynne kjaker og veldreide midjer. Er du ikke medlem på treningssenteret, så er du mindre verdt. Folk spiser tang, tare og hvetegress.

Du får dårlig samvittighet av å spise blåbær kjøpt på butikken. For den er jo ikke like rik på antioksidanter som bæra du plukker selv, oppå Bjønnåsen eller på Bringbu. Du skryter av å ha spist kortreist høns, men aldri av et besøk på MacDonalds.

Men jeg har opplevd det motsatte av dette.

For forleden var jeg i selskap med to bekjente over en tallerken lunsj. Det er for så vidt hyggelige folk, litt røffe i kantene, men det må påregnes når du hanskes med folk fra utkanten.

Siden det som nevnt er i tiden, hadde vi alle tre valgt sunne varianter på tallerkenen. Seansen var trivelig en stund, helt til jeg bemerket at jeg allerede før jul, har anlagt bilringene du normalt får av ribbefettet i slutten av desember.

Da haglet kritikken.

«Du er da tynn som ei fjøl». «Du var ei flis. Nå ser du normal ut».

Det var brutalt. Under bordkanten skvalpet sjokolademagen oppi bordkanten, og på overarmene presset overhenget gjennom skjorta. Men lunsjfolket hadde ingen planer om å gi seg. De hadde mer på lager.

«Slikt tøys. Du burde legge på deg mer».

Til slutt heiste jeg det hvite flagget, og gikk til disken. Der kjøpte jeg ei napoleonskake, og spiste den.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00