Det er bare midt i februar, men sola har fått fyr på maskineriet. Og den varmer snøen på taket. Dråpen lander i nakken min. Den er kald, men den varmer. Fordi den er et ørlite hint om at våren står klar til å ta kverken på snø og kaldvær.

Under snøen et sted står en stol og et kafébord. Som en kaffetørst og solhungrig arkeolog graver jeg meg forsiktig nedover til jeg hører at spaden klirrer mot herdet glass på toppen av det bordet som skriker etter å få en kaffekopp eller et glass hjemmebrygg satt på seg. Jeg finner stolen og. Børster vekk all snøen, og setter den på skrå i sola for å tine vekk isen som sitter tjukt i.

Mens jeg var inne og satte på kaffen har den ene katta sneket seg ut og kuppet stolen min. Hu later som intet er å høre når jeg spør om hu vil dele med meg, og sover så liksomtungt på lensmannsauer som bare ei katte kan når sola varmer. Så det ender med at jeg må løfte pusen og plassere katteskinnet i fanget når jeg setter meg med kaffen. En ny dråpe renner fra taket og treffer meg i hodebunnen.

Så sitter vi der. Jeg, katta og en kaffekopp. Jeg har solbriller på. Det prikker i panna, det er sola som tar for seg av hvit og blek nordisk vinterhud. På slike dager er det sikkert mye en skulle ha gjort, men etter å ha måkt fram deler av terrassen og nevnte stol og bord, så tillater jeg meg å bare sitte der. Med aua lukket. Og katta i fanget. Det eneste jeg sanser er lukta av kaffe og lyden av nabohestene som snakker til hverandre. Så faller en tredje dråpe ned. Med løfte om at våren snart er her.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00