På sidelinja står et knippe forbausede sjeler, og aner at noe er på gang. Midt i forvirringen over at de har brukt en grå lørdag for å bivåne tjueto fettberg, går det opp for dem at de endelig kan få valuta for tjuekroningen de brukte på sur kaffe i pausen.

På innbytterbenken, tar treneren umiddelbart all ære for at det under siste kamp av sesongen, endelig er noe som ligner på toppfotball. «Har jeg ikke bedt dere om å gjøre dette siden januar» gauler han så spyttet står. Det ser ut som han har rabies.

Individet med den trange shortsen og bilringer slår en tunnel på tretti meter og nærmer seg faretruende motstanderens sekstenmeter. Den ene midtstopperen ruser ut, men blir liggende igjen med ei pølse i lompe. Dobbel wiener. Potetsalat. Alt på.

På tribunen har de trofaste sliterne glemt hemoroider, høyt blodtrykk og såre føtter. Aner de tiårets mål?

Foran målet gjenstår bare backen og keeperen før den nå slitne teknikeren kan sette ballen i nettet. Backen fyker ut til høyre med ei finte ingen skjønner hvor han har lært. Selv kioskmannen henger ut av luka for å få med seg siste akt.

Mellom to ketsjupflasker ser han at bilringmannen løfter skuddfoten og slipper avtrekkeren. Men energien er lav, det blir bare en fislete tåtut. Som ei snegle triller ballen i stolpen, og ut. Oppe i skogbrynet hviskes det i tretoppene: som en vind.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00