Jeg knep øynene sammen. Hagesprederens iskalde stråler slikket seg oppover leggene mine, grep tak i skjørtekanten, fuktet en sommersvett T-skjorte og bevegde seg videre oppover mot skuldrene. Der sto jeg, med et tilfreds smil om munnen, og gjenopplevde barndommens sommer.

Barndommens sommer var å løpe ut i duggvått gress i bare nattkjolen for å plukke bringebær. Barndommens sommer var søppelsekk-vannsklier nedover hagens bratteste skråning, innsauset i grønnsåpe for best mulig glid. Det var lange dager på Odden, og enda lengre dager i Anker’n: Vi løp bakken opp og sklei den blå utesklia ned igjen, gang på gang, til både stjert og fotsåler var røde og såre etter utallige møter med ru asfalt og brutale skjøter.

Barndommens sommer var plaskebasseng på plattingen, vannballongkrig på hyttevangen, gummibåt mot høye bølger og løping i sprederen, fiskesprett og sandborg med vollgrav. Det var i det hele tatt mye vann. Og sol. Hele tiden. Møtet med sprederstrålene forleden, i Barndomshjemmets hage, ga flashback til en tid hvor den største bekymringen var … nei, vent! Barndommens sommer var bekymringsfri. Sånt hadde vi ikke tid til.

De iskalde strålene skjøt mot halsen min og bevegde seg videre oppover fjeset. Sola stekte, der jeg sto midt på plenen og tok et avbrekk fra sommerjobben som vanningsansvarlig i mor og fars hage.

Det rant fra håret mitt. T-skjorta var blitt søkkende våt. Sprederstrålene pekte rett til himmels. En fremmed mann, som kom spaserende langs gjerdet, tittet brydd inn i hagen. Blikket hans vek unna, men han klarte ikke annet enn å se en gang til. Se på at kvinne 31 sprang i sprederen.

Jeg vurderte å tilby ham en dusj. Han har sikkert hatt en barndommens sommer en gang, han også.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00