I den tiden var jeg ikke så opptatt av hva som skulle skje i framtiden og hva det skulle bli av meg. Det aller viktigste var heller hvordan jeg ikke skulle bli.

På en del felt skulle jeg ikke bli som min egen far.

Jeg skulle ikke stoppe å høre på ny musikk og bite meg fast i mine barndomshelter. Jeg skulle oppsøke platebutikker (dette var før Spotify var påtenkt) og være åpen for det nye. Jeg skulle vise interesse for hva mine egne ungdommer engang skulle høre på.

En rask titt på min egen Spotify-konto avdekker at jeg ble som min far: De mest spilte artistene er Guns n’ Roses, Iron Maiden, Pink Floyd og David Bowie. Det stoppet opp også for meg. Musikken ungdommen hører på, og som jeg må tvangslytte på i bilen, er knapt musikk i mine ører. jeg ble akkurat sånn.

Når jeg ble stor skulle jeg ikke bli en sånn pappa som skulle tulle med sine egne barn når de hadde besøk av sine venner. Det plaget livet av meg da min far kom inn i kjellerstuen og gjorde sine ablegøyer. Jeg har blitt lik.

Jeg skulle heller ikke bli en person som mente at det meste var bedre før. Ikke en som snakket om snøen som falt i fjor eller klaget over nymotens inntog og ungdommelige trender.

Stadig tar jeg meg selv i at jeg belærer mine små om hvordan vi klarte oss da vi var små. Hvor mange trær vi klatret og hvor rikt liv vi hadde uten PlayStation og apper på mobiltelefoner.

Sånn ble det.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00