«For en nisse!» tenkte jeg om sjåføren i den grå Toyotaen. Jeg hadde saumfart Hamar sentrum på jakt etter parkeringsplass og siktet meg inn på en luke nedenfor Triangelgården. Det var bare ett hinder: For å komme dit måtte min røde Mazda og jeg forsere den trange Seminargata ovenfra. Bakken der bilene står tett i tett på begge sider.

Uten en skramme hadde Mazdaen og jeg passert både to Teslaer og en diger Mitsubishi, men så var det denne idioten av en Toyota-sjåfør som rett foran nesen min vrengte seg inn på handikapplassen midt i bakken og lot stasjonsvogna stå der på snei, som fikk vreden til å boble.

Passasjen mellom Toyotaen og bilen på den andre siden var så smal at det ville være meningsløst å forsøke å skvise seg forbi.

Først tenkte jeg at det kanskje var passasjerer i bilen med behov for ekstra armslag, at det var derfor han hadde parkert så hinsides klønete. Men intet skjedde.

Da sjåføren etter et par minutter på tomgang trakk inn speilene og skrudde av tenninga, forsto jeg at jeg hadde med en trafikal dustemikkel å gjøre.

Så der satt jeg, med nedrullet vindu og hyttet med neven mens jeg forberedte en reprimande.

Toyota-sjåføren på sin side tenkte ikke spesielt positive tanker om meg, Mazda-føreren, heller. Han kunne ikke begripe hvorfor den røde doningen bare ble stående stille.

«Kom igjen, da, gamle kjerring! Sånne som deg burde ikke kjøre bil,» mumlet han, der han ventet på å kunne rygge inn i en luke lenger opp i bakken.

Hvordan jeg vet hva som gikk gjennom Toyota-sjåførens hode? Jo. Jeg begynte etter hvert å dra kjensel på den grå stasjonsvogna og HT-skiltet. Fra egen gårdsplass, faktisk.

Teorien ble styrket da fyren bak rattet viste seg å være påfallende lik samboeren min. Og etter hvert rant det vel også ham i hu at det ikke bare er gamle kjerringer som kjører rød Mazda 3.

LES OGSÅ: Flere God Dag-spalter finner du trygt parkert på denne samlesiden

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00