Til konfirmasjonen i 1989 fikk jeg sovepose. Jeg hadde hatt en slags enkel variant før det og (man er da nordmann), men nå ble det tydelig at å tre inn i de voksnes rekker også betyr å være rustet for ordentlig friluftsliv. Derfor lå Ajungilak, liggeunderlag og stormkjøkken med primus på gavebordet.

Og det er fortsatt i bruk. Liggeunderlaget er av typen som har gitt meg vaffelmønster i ansiktet på utallige 4H-leirer opp gjennom ungdommen. Det er blitt forsøkt erstattet/supplert med andre, mjukere, lettere varianter – uten at den originale konfirmasjonsgaven har blitt kassert. Slitesterkt, der altså.

Soveposen kan nok ikke lenger regnes som toppmoderne. Den er utstyrt på standardisert vis med glidelås hele veien og kan åpnes fra både bunn og topp, men har ikke noe i navnet sitt à la dagens «ultralite», «hyperlamina flame», «infinity», eller «hardwear» med «anti-snag zipper webbing tape». Likevel er den fortsatt overraskende god. Og fungerer strålende til teltovernatting i skogen med poden, både sommer og høst, samt til fotballcup-soving på klasseromsgulv og hytteturer med venner både vinter og vår. Behov dekket.

Mitt friluftsliv er med andre ord ikke ekstremt. Jeg bestiger ikke topper som krever trening av typen «slepe traktordekk etter seg» og har ikke for vane å grave meg ned i snøhuler. Beseire poler ligger ikke for meg.

Heller ikke mine besøk på Vinmonopolet involverer sovepose, selv om andre tydeligvis må ha vært innom villmarkssenteret og hamstret utstyr før Burgund-vinslippet denne uka. Sove sju-åtte døgn i kø, med avanserte «soveposetelt» – for å kjøpe vin?

Meg finner du nok heller i posen etter jeg har drukket vin.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00