Jeg snakker om Facebook; dette såkalt sosiale mediet som i 11 år har invadert livet mitt. I det siste har det stormet rundt selskapet i forbindelse med informasjon på avveie. Burde jeg engasjere meg? Trolig. Burde jeg være bekymret? Sikkert. Har jeg tid og krefter til å bry meg? Ikke fanden.

Jeg vet ikke om Facebook har pådratt seg en aldri så liten hjerneblødning i kjølvannet av Cambridge Analytica, men de siste ukene har feeden min blitt fylt av stadig mer unyttig skrot.

De forhatte innleggene av type «tag en venn som …» er plutselig tilbake. Gudene vet hvorfor.

«Tag en venn som ser ut som en pepperonipizza i trynet». Jan tagger Bjartulf. Jan og Bjartulf fniser litt, men det gjør neppe mange andre.

Hvorfor må JEG belemres med dette mølet?

Samme når Aud tagger Ranveig i et semigrovt humorinnlegg fra «Strikke damene’s hygge hjørne» eller «Sjemt å moro» eller «Gøy for oss over 80».

Også disse teite konkurransene, da: «Har du en kompis som ligner BDSM-bamsen Børre? Tag en venn og vinn fem meter kjetting!»

Før fikk jeg opp reklame for løpesko og fjellbukser. Høyst relevant. Nå dukker det kun opp ei hvit og ekstremt minimalistisk stringtruse med navnet «La Perla». Google-historikken klarer åpenbart ikke å skille frekt undertøy fra pizzabestilling på Storhamar.

Befri meg fra dette TØVET!

Hvor ble det av videoene av biler og fly – og ikke minst de relevante diskusjonene om bra musikk og absurd humor?

Facebook har titusenvis av folk som angivelig skal være eksperter på algoritmer. Hvis dette er det beste de klarer å klekke ut, så er jeg stygt redd for at vennskapet vårt omsider går mot en nådeløs slutt.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00