Men noen må uansett sette inn og ta ut. Dermed kan også oppvaskmaskinen – i likhet med vaskemaskinen – fort bli et minefelt for dem som regner på ansvarsfordeling og generelle oppgaver i hjemmet.

Jeg vil ikke si at vi gjør det. Livet er for kort til å holde regnskap over hvem som gjør hva og hvor mye, der er vi rørende enig, Mannen og jeg. Særlig så lenge han betaler bilavgifter og jeg vasker klær. Så lenge jeg bærer ved og han vasker do. Dessuten veit vi veldig godt hvilket av alle husholdningens hjelpemidler vi ikke kunne klart oss uten. Støvsugeren.

I 70-tallshuset vårt har vi den gammeldagse typen, den som holder til bak døra i boden. Når den ikke henger bakpå ryggen til tiåringen, som har kledd seg ut som en «ghostbuster», eller den tar seg av brødsmuler, kunstgrasgranulater, småstein og gras, avdøde insekter, havregryn og cheerios, bøss fra vedkassa, hybelkaniner og bitte små legovåpen. Alt går i den demokratiske støvsugeren. Noen ganger også et par gjenstander for mye.

Når vaskedagen opprinner, forløper det gjerne på følgende måte: vi rydder Donaldblader og aviser, tørker støv, vanner blomster, drar over kjøkkenfrontene og så finner Mannen fram støvsugeren. Maskiner er gjerne menns greie; alt som går på strøm, blinker og lager lyd. Og så – er det ikke egentlig reint nok da? Vi lener oss fornøyd tilbake og utbringer støvsugerens skål.

Men sitter igjen med et ydmykt spørsmål til Electrolux: er støvsugerposer sydd av lin - med gulltråd? Hvorfor skulle de ellers koste 40 kroner stykket?


Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00