Men han går bak deg gjennom ei mørk gate. Passer på at avstanden er akkurat passe, han kommer ikke nærmere, men han sakker heller ikke av. Han kunne pustet deg i nakken, men han vil ikke. Fordi han vet det er mest ubehagelig sånn.

November er en sånn mann. Som runder hushjørnet akkurat utenfor skinnet av gatelyktene. Som en hoggende, isende høstvind blåser han rundt hjørnet og forsvinner. Det er sånn han er, akkurat som november. Mørk, gufsen, han er der, men du kan ikke bruke han til noe. Han bare gjør deg litt uggen. Akkurat som november.

Lenge var det gult. Naturens biodynamiske lim holdt løvet på bjørkene lenge i år. Helt til noen skrudde av bryteren. Og lyset gikk. Og klokka snek seg en time tilbake, og stjal lyset. Klokka er en tyv. Den kan bare prøve å unnskylde seg med at den krøp mot nærmeste sommer. Vi kjøper ikke den.

Jeg går fortere. Mannen med frakken går fortere. Hadde det vært sommer kunne vi hørt lyden av harde såler mot asfalt. Men lyden jeg lager er den av vann som viker for rågummisåler. Mannen med frakken lager en lignende lyd. Han kommer også hjem med møkkete, sølete sko. Og buksebein.

Jeg er hjemme. Jeg er kald. Fryser.

Mannen med frakken venter sikkert utenfor. Han kjenner sin plass. I mørket med kragen brettet opp. Jeg håper han fryser. Det har han fortjent.

Han er november.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00