Aksjonistene gjorde seg så tunge og umobile som bare mulig, og måtte gjerne bæres av fire personer for å få dem vekk så de fikk bygd den forbannede demningen de hadde fått for seg at de måtte bygge.

Halv åtte på mårran, like før jeg låser meg ut døra hjemme for å gå på jobb, må jeg daglig gjennom vinterhalvåret hanskes med husets egne aksjonister. Kattene hjemme kjemper hver bidige dag en kamp mot å bli lempet ut for et potensielt nødvendig toalettbesøk før husbonden drar av gårde for å tjene til sitt daglige brød.

Flate som isbjørnskinn og tunge som tigre ligger de rett ut, foran peisen og på teppet under sofabordet. Posisjonene er faste. Den svarte katta later konstant som hu sover, men jeg ser at hu så vidt glipper på det venstre auet for å se om den forferdelige matfaren også i dag akter å påtvinge dem en tur på do før jeg stikker.

Så er det til med bæring. Pus nummer en går inn i tung og død-modus, og må – etter å ha blitt halt fram fra under bordet – bæres liggende ut til gangdøra.

Pus nummer to er parkert foran peisen, cirka to meter lang og lukter svidd etter noen timer foran glasset som skiller henne fra Matfars selvhuggede bjørkeved. Det er ingen bønn. Det går stadig mat inn i pelsdottene. Det betyr at noe før eller siden må ut igjen bak. Og jeg akter ikke å finne det på kjøkkengulvet.

Pus nummer to protesterer litt, men gir opp i dørsprekken. Snur seg, sender meg et olmt blikk. Og går.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00