Vi har opplevd det: ekstremvær i form av flom, sterk vind, langvarig tørke og unormalt høye temperaturer. FNs generalsekretær har ropt varsko: vi har ikke mange år på oss for å stoppe utslippsgalskapen. Hvis vi ikke greier det, går livet på jorda mot en katastrofe.

Klimamøtet i Paris i 2015 er blitt betegnet som en stor suksess. Men nå har det allerede gått tre år og med unntak av noen få land, Sverige er ett av dem, har klimainnsatsen stått i stampe. Her på berget har vi nærmest stått på stedet hvil. Målene for utslippsreduksjon som stortingsflertallet ble enig om, er langt fra nådd og vi ligger på etterskudd med flere år.

I Katowice kom man til enighet om at hvert land skal melde inn til FN hvilke mål de har for å redusere utslipp av klimagasser, og dette skal skje innen 2020. Altså skal det gå enda to år før målene blir innmeldt. Her er det altså ikke snakk om å melde inn hva man faktisk gjør og har gjort, men bare hva man har planer om å gjøre. Ordtaket mens gresset vokser dør kua, kan da omformes til: når handlingen uteblir, kommer ekstremværet bare oftere og oftere, og livet på jorda blir en prøvelse og til sist uutholdelig. Ja, for mange millioner mennesker betyr det at de blir tvunget til å finne seg nye deler av verden å leve i. Klimaflyktningene som i dag står fast ved USAs Mexico-grense, vil det bli mange flere av.

Nå har vel politikerne snakket nok? På høy tid å gjøre noe? Og når politikerne svikter, burde ikke hver og en av oss tenke klima og handle deretter?

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00